For 70 år siden var det langt fra opplagt at Norges økonomiske framtid lå gjemt under havbunnen. Etterkrigstidens Europa trengte energi for å bygge seg opp igjen, helst i form av olje og gass. Men ekspertene anså ikke Nordsjøen som en særlig lovende kandidat. Det vil si, helt til hollenderne fant gass i Groningen. Da endret alt seg.

Gassfeltet nord i Nederland ble oppdaget i 1959 og viste seg å være gigantisk. Så stort var det, at ringvirkningene spredde seg helt opp til oss i Norge. Mange stilte seg spørsmålet: Hvis det fantes slike gassforekomster på land i Nederland, hva kunne da skjule seg under havbunnen utenfor norskekysten?

Her til lands skjøt optimismen i været. Med vår rike tradisjon for verdiskaping til havs var det god grunn til å tro at vi kunne mestre det kompliserte arbeidet med å hente opp skattene som eventuelt måtte befinne seg nede i dypet. Gitt at det fantes skatter der nede, selvsagt. Groningen-funnet ga ingen garantier, men det økte sannsynligheten.

Samtidig ble dette en avgjørende periode for norsk petroleumsindustri. Norge innså at dersom det en dag skulle gjøres store funn på norsk sokkel måtte én ting være avklart på forhånd: Hva var egentlig norsk sokkel?

Flere år før letingen startet og første funn – begynte arbeidet med å sette grensene i Nordsjøen. I ettertid fremstår det som et usedvanlig klokt valg. Det var trolig enklere å komme til enighet når verdiene kun var teoretiske – før noen visste nøyaktig på hvilken side av strekene på kartet de eventuelle reservoarene måtte befinne seg. 

I 1965 og 1966 inngikk Norge avtaler med Storbritannia og Danmark om delelinjen mellom landenes kontinentalsokler. Grensene ble trukket etter midtlinjeprinsippet, like langt fra begge lands kyster. Avtalene ble inngått uten store overskrifter, men det hadde de kanskje fortjent. De la nemlig avgjørende føringer for alt som skulle komme. Lenge før de store verdiene var kjent – og dermed før potensielle konflikter kunne oppstå – var rammene på plass.

Så gjensto bare én ting: å faktisk finne noe. Letingen startet i 1965, og de første resultatene var nedslående. Brønn etter brønn var tørr og optimismen ble satt på prøve. Etter flere år kom endelig gjennombruddet. Optimismen var berettiget. Groningen var ikke enestående. 

Vi fant. 

Lille julaften 1969 sendte det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum en melding til Industridepartementet om et betydelig oljefunn i den norske delen av Nordsjøen. Befolkningen måtte imidlertid vente enda et halvår – til 2. juni 1970 – før nyheten ble offentliggjort på forsiden av Aftenposten: 

«Nordsjøfunnet over all forventning. Prøveresultat: Et gigant-felt».

Overskriften overdrev ikke. Feltet som fikk navnet Ekofisk var på daværende tidspunkt verdens største offshore petroleumsfelt – et «Groningen til havs». Phillips satte engelske fiskenavn på lovende funn etter blokkene de ble gjort i. I blokk E gikk de etter hvert tomme for engelske fiskenavn. Dermed fant de like godt opp et fiktivt «norsk» fiskenavn.

Ekofisk ble det første drivverdige feltet som ble bygget ut på norsk sokkel, og det er fremdeles i drift over 50 år senere. I dag vet alle at Norge er en olje- og gassnasjon, men ikke alle vet at alt begynte nettopp her.

Ekofisk endret forutsetningene for norsk økonomi, og dermed norsk politikk, på et blunk. Spørsmålet gikk fra å være om vi i det hele tatt hadde betydelige olje- og gassressurser, til hvordan vi skulle håndtere dem.

Det er ikke bare lett å bli en oljenasjon over natta. Heldigvis var vi ikke det første landet i verden til å finne olje og gass, og vi kunne ta lærdom fra erfaringene til andre land i samme situasjon. De var ikke udelt positive. Flere land hadde opplevd at store naturressurser førte til kortsiktige prioriteringer, økonomisk ubalanse og tap av kontroll. Dette tok Norge på alvor.

I 1971 vedtok Stortinget de ti oljebud – retningslinjer for hvordan olje- og gassressursene skulle forvaltes. De har lagt sterke føringer for Norges utvikling i det halve århundret siden de ble vedtatt, og de fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

Med utgangspunkt i Regjeringens prinsipielle syn, at det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode, vi komiteen i tilslutning til dette gi uttrykk for:

Året etter at oljebudene ble vedtatt, etablerte staten to nye institusjoner som fikk i oppdrag å implementere dem. Oljedirektoratet (i dag Sokkeldirektoratet) fikk ansvar for forvaltningen av ressursene, og Statoil (i dag Equinor) ble opprettet som statens eget oljeselskap – en operatør med ansvar for den kommersielle virksomheten og for å bygge erfaring og kompetanse i Norge.

Skillet mellom forvaltning og forretning var bevisst og fremsynt. Staten skulle både eie ressursene og delta i verdiskapingen, men rollene skulle holdes adskilt. Flere statlige institusjoner og selskaper har siden dukket opp i det stadig voksende norske energilandskapet, men de to første har utvilsomt hatt avgjørende roller i å forme Norge til den energinasjonen vi er i dag. 

Det var en grunn til at institusjonene ikke ble kalt Gassdirektoratet og Statgas. Ekofisk var primært et oljefelt, og i de første årene med produksjon ble gassen brent, ikke solgt. Heldigvis hadde vi oljebud nummer 5, for ikke å si gassbud nummer 1:

At brenning av utnyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere prøveperioder.

Det tok ikke lang tid før prøveperioden var over.