På 1970-tallet var det allerede klart at petroleumsvirksomheten på norsk sokkel handlet om mer enn olje. Gass fulgte med i de fleste reservoarene, og den stilte helt andre krav.

Olje kunne utvinnes, lagres og selges i et etablert, internasjonalt marked. Den lot seg frakte med skip og håndtere gjennom eksisterende terminaler, og kunne omsettes når prisene var gunstige. Gass var, bokstavelig talt, mindre håndfast og lot seg rett og slett ikke håndtere på samme måte. Den krevde rørledninger, kompressorer og mottaksanlegg før den kunne selges, og før denne infrastrukturen var på plass, hadde den begrenset verdi.

I bransjen fantes det et uttrykk som oppsummerte denne forskjellen: Oil is cash, gas is trash.

Dette preget hvordan gassen ble håndtert i de første årene. I mange felt ble den brukt som en del av reservoarstyringen. Gassen ble injisert tilbake i undergrunnen for å opprettholde trykket og øke oljeutvinningen. Dette var en velkjent metode internasjonalt og ga høyere samlet utvinning. Samtidig innebar det at gassen i praksis ble spart til senere.

Etter hvert vokste det frem en erkjennelse av at gass måtte behandles annerledes enn olje, også kommersielt. Der oljen alltids fant kjøpere fortløpende, måtte gassen selges før den ble produsert. Lange kontrakter måtte forhandles frem på forhånd, ofte med varighet over flere tiår. Du kan ikke bygge kostbare rørledninger og landanlegg uten visshet om at du har et marked å selge til. Dette la grunnlaget for et prinsipp som i mange år preget norsk petroleumspolitikk:

«Finn olje – selg gass»

I praksis betydde det at gassløsningene ble skreddersydd felt for felt. Hvert funn fikk sin egen infrastruktur, tilpasset volumene i reservoaret og markedssituasjonen på tidspunktet. Det ga kontroll og reduserte risiko i en fase der både teknologi og etterspørsel var i utvikling.

Så kom giganten Troll

Da Troll-feltet ble påvist i 1979, skilte det seg fra tidligere funn både i størrelse og sammensetning. Feltet inneholdt enorme mengder gass og relativt lite olje. Volumene var så store at de sprengte rammene for den etablerte felt-for-felt-modellen.

Troll tvang frem en ny måte å tenke på. Spørsmålet var ikke lenger hvordan man kunne selge gassen fra ett enkelt felt, men hvordan transportsystemene måtte bygges for å kunne håndtere stabile leveranser i flere tiår fremover. Infrastruktur måtte planlegges i et langt større perspektiv. Vi beveget oss bort fra feltbasert salg til volumbasert salg der leveransene ikke lenger var knyttet direkte til ett bestemt reservoar, men til et samlet system.

Betydningen av Troll strakte seg derfor langt utover feltets egne grenser. Gassen fra Troll ga grunnlag for langsiktige avtaler med europeiske kjøpere og bidro til å gi norsk gasseksport den forutsigbarheten markedet etterspurte. Samtidig gjorde feltets størrelse det mulig å planlegge infrastruktur med en helt andre ambisjoner enn tidligere. Slik ble Troll en bærebjelke i utviklingen av Norge som gassnasjon.

De fleste feltene på norsk sokkel inneholder både olje og gass, noe Troll var nok et eksempel på. Ressursene er assosierte, heter det. I et felt med både olje og gass må beslutninger om utbygging og produksjon ta hensyn til helheten i reservoaret. Gassens rolle som trykkstøtte gjorde reservoarteknologi og langsiktig planlegging avgjørende. Spørsmålet var ikke bare hvor mye som kunne utvinnes, men i hvilken rekkefølge og over hvilket tidsrom.

Ekspertisen vi tilegnet oss innen ressursforvaltning, bidro til å forlenge levetiden på flere felt og øke den samlede verdiskapingen. Samtidig fikk gassen i stadig større grad sin egen plass i verdikjeden. Etter hvert som produksjonen økte og nye funn ble gjort, ble det tydelig at infrastrukturen måtte utvikles i takt med ressursgrunnlaget.

Ambisjonen om å føre petroleum til land i Norge hadde vært der fra starten, men gassen stilte igjen særskilte krav. Norskerenna – en dyp undersjøisk dal utenfor kysten – representerte en betydelig teknologisk utfordring, og i de første årene fremsto eksport til kontinentet som den mest realistiske løsningen. De første gassrørledningene knyttet derfor norsk sokkel direkte til mottaksterminaler i Europa. Dette bidro til å etablere Norge som en leverandør i et voksende energimarked, men det brøt med ilandføringsprinsippet og kunne derfor ikke vare lenge.

Et gjennombrudd kom da det ble utviklet løsninger for å krysse Norskerenna. Med Statpipe og etableringen av Kårstø som ilandføringspunkt for gass, ble grunnlaget lagt for et mer sammenhengende transportsystem. Gass kunne nå samles fra flere felt og føres dit vi ville gjennom et nettverk av rørledninger. Enkeltstående løsninger for hvert felt ble erstattet av et system bygget for langsiktig drift – og videre utvidelse.

Gjennom 1980- og 1990-tallet vokste systemet gradvis videre. Samtidig ble det stadig tydeligere at Norge hadde funnet mer gass enn olje. Gassvolumene økte, og kundene på kontinentet viste ingen tegn til å bli lei av norsk gass. Tvert imot begynte Europa å stole på at norsk gass var kommet for å bli. Utviklingen skjedde gradvis over tid, men retningen var klar.

Oljenasjonen Norge hadde mer enn olje å by på. Vi var vel så mye en gassnasjon, og vi begynte å få en infrastruktur som levde opp til betegnelsen. Gjennom et stadig voksende nettverk av rørledninger, prosessanlegg og mottaksterminaler, ble den en gang svært så utfordrende gassen til et eventyr.

Og med mange enkeltstående rørledninger som begynte å vokse sammen til ett stort, integrert system, dukket et nytt spørsmål opp. 

Hvem skulle ha ansvar for systemet?